Tag Archive | "Adolf Hitler"

Tags: , , , , , , ,

Adolf Hitler ville skape verdens største by


Sentrum av Berlin skal rives, og det skal bygges opp en monstrøs metropol. Dette var Adolf Hitler sin visjon for ombyggingen av Det tredje riket sin hovedstad Berlin. I 1936 gav føreren Adolf Hitler en orde om det som skal være nazistenes mest omfattende bygging – han ville skape Tysklands nye verdenshovedstad, som han kalte Germania. I første omgang ønsket Adolf Hitler bare å oppføre en 117 meter høy triumfbue og en kuppelhall for 180 000 mennesker midt i byen, men arkitekten hans, Albert Speer, innså raskt at to så enorme bygninger ville være stygge fremmedlegemer i det forholdsvis flate Berlin. Det Peer i stedet foreslo var å innarbeide dem i et helt nytt bysentrum. Triumfbuen og kuppelhallen skulle omkranses av departementer, en krypt for Tysklands avdøde krigshelter, kinoer, teatere, togstasjoner og det man kalte for et prefektiv palé for Føreren Adolf Hitler. I løpet av de neste seks årene ble det Adolf Hitlers største fritidsfornøyelse å delta i planleggingen av Germania, som etter planen skulle stå ferdig i 1950.

Kolonner av arbeidere begynte i 1939 å rive de første husene. I alt skulle 50 000 leiligheter fjernes for å gi plass til Germania. De berlinerne som ble tvunget til å flytte, fikk et nytt hjem i jødisk-eide leiligheter. Beboerne der hadde i stedet endt opp i såkalte kz-leirer. På samme tid reiste Speers representanter rundt til steinbrudd i Norge og Sverige for å bestille tusenvis av granittblokker. Arbeidet med Germania fortsatte helt fram til 1942, da krigen satte en stopper for Hitlers utopiske planer.

Posted in HistorieComments (0)

Tags: , , , , ,

Tidlig brev avslører Adolf Hitlers jødehat


Et brev fra 1919 der Adolf Hitler for første gang avslører sin antisemittiske synspunkter er kjøpt inn av Simon Wiesenthal-senteret som ligger i USA. Den gang dette brevet ble skrevet, arbeidet Hitler for hæren i München. Oppdraget besto blant annet i å vekke patriotiske følelser hos tyske soldater etter nederlaget i første verdenskrig. Han kartla også høyreekstreme grupper i nærområdet.

Innholdet i brevet er kjent fra før.Det finnes nemlig en kopi i et arkiv i München – et dokument som hittil har vært oppfattet som originalen. I brevet skriver Hitler blant annet at det ikke holder med tilfeldige pogromer mot jøder – jødene må fjernes fra Tyskland. Dokumentet ble funnet i slutten av andre verdenskrig av en amerikansk soldat i Nürnberg. Det har Hitlers signatur, og Simon Wiesenthal-senterets eksperter er overbeviste om at underskriften er ekte. Brevet kostet 900000 kroner og blir en del av senterets utstilling om Holocaust.

 

Posted in HistorieComments (0)

Tags: , , , , , , , ,

En diktator i forkledning


Han var lat på skolen og en fiasko som kunstner. I årevis levde Adolf Hitler i en dagdrøm, før han oppdaget sitt spesielle talent som folkefører. Han overbeviste tyskerne om ideene sine, og gjorde landet om til et nazistisk diktatur.

Den lave vintersolen skinte over rikskanselliet da Adolf Hitler trådte ut fra bygningen som Tysklands nye rikskansler. For bare et par år siden hadde han fremdeles vært en oppkomling – en som den politiske eliten så på med forakt. «Den bøhmiske korporalen» pleide president Hindenburg å kalle ham. Men etter valget 30. januar 1933 var rollene byttet om, og Hindenburg måtte gå med på å ta ham i ed som landets nye leder. Nå sto Hitler i det skarpe vinterlyset, iført flosshatt og diplomatfrakk og klar til å innta rollen som statsmann.

På Hotel Kaiserhof, rett overfor rikskanselliet, ventet en skare av hans mest trofaste tilhengere for å feire begivenheten. Hitler strålte av glede og storhet. Da han trådte inn i salen for å møte forsamlingen, hadde han tårer i øynene, fortalte en av de tilstedeværende senere. Hyllesten fortsatte om kvelden, da 25 000 medlemmer av partimilitsen Sturmabteilung (SA) marsjerte syngende gjennom Brandenburger Torg og frem til rikskanselliet. Flammene fra faklene deres ga gjenskinn i de blankpolerte støvlene og lyste opp de tyske fanene i flakkende glimt. Foran rikskanselliet gjorde menneskemengden holdt, mens den forventningsfulle summingen gikk over i jubelrop: «Sieg Heil». Da ropene tiltok i styrke, trådte Hitler frem i et av de opplyste vinduene og hevet armen til hilsen.

I hele landet fra Flensburg i nord til München i sør – skrudde innbyggerne ivrig på knottene på radioen for å følge begivenhetene på direkteoverføring fra Berlin. Nazistenes propagandamester Joseph Goebbels hadde trumfet gjennom overfor den statlige radioen at utnevnelsen av Hitler til rikskansler skulle være hele Tysklands kveld. Alle innbyggere skulle vite at noe nytt var i ferd med å ta form. Nå ville Hitler gjøre opp med det gamle styret, som etter hans mening var basert på «dumhet, middelmådighet, halvhjertede standpunkter, feighet, svakhet og utilstrekkelighet». Tyskland skulle løftes ut av fattigdommen og ydmykelsen som kapitulasjonen etter første verdenskrig hadde vært for landet. Goebbels var ytterst tilfreds da han etter midnatt forlot rikskanselliet «i en sanseløs begeistringens rus».

Selv kunne Hitler knapt tro at den store dagen endelig var kommet. Han betrodde en av tilhengerne sine at han måtte ha vært en nærmest guddommelig inngripen som hadde reddet ham «Jeg holdt jo på å lide skipbrudd, var jo nær ved å kveles i intriger og økonomiske vanskeligheter».  Etter fjorten års politisk streben – og de siste fire årene som en eneste lang, utmattende valgkamp – var han endelig kommet til makten. Alt han hadde kjempet for så ut til å bli virkelighet.

Begavet, men lat

Hitler ble født 20. april 1889 i Braunau am Inn i det nordlige Østerrike. Faren, Alois Hitler, var en rettskaffen og bestemt tollbetjent. De to lå i evig konflikt med hverandre, for Alois’ ambisjoner for sønnen var fjernt fra det drømmeren Adolf hadde i tankene. Gutten benyttet enhver anledning til å fortelle faren at han selv aldri skulle sperres inne på et tollkontor, han ville nyte det frie liv som kunstner. Moren Klara sto for omsorgen snarere enn oppdragelsen, og henne hadde Adolf et nært forhold til.

Da gutten var fem år flyttet familien til Linz, og det var her han tilbrakte skoletiden. Adolf var en begavet elev, men han var lat. Han hadde ikke lett for å få venner, og prøvde med alle midler å unngå skolen. Som 16-åring fikk Adolf lov av moren til å slutte på realskolen, uten eksamen. Faren var død to år tidligere og kunne ikke lenger holde ham fast på skolebenken.

Knuste kunstnerdrømmer

I stedet for skolen brukte unge Hitler tiden på å dagdrømme, tegne, male og å gå i operaen. Han var særlig glad i Richard Wagners skjebnetunge fortellinger. 18 år gammel dro Hitler til Wien for å gjøre alvor av kunstnerdrømmene sine. Tidlig på 1900-tallet var byen en storslått metropol. I byens gater møttes folkeslagene fra det vidstrakte østerriksk-ungarske riket; østerrikere, ungarere, polakker og andre folk fra rikets slaviske områder. Kunst, kultur og arkitektur blomstret. Hitler lot seg begeistre av storbyens pulserende liv. Han kunne beundre de monumentale bygningene i timevis, og han var en flittig gjest i operaen.

Snart skulle alt endre seg. Etter at han hadde strøket på opptaksprøven til kunstakademiet to ganger, fikk Hitler høre at han var uegnet som maler, men at han muligens kunne bli arkitekt. Den veien var imidlertid stengt for ham, ettersom han ikke hadde tatt realskoleeksamen. Og med livsdrømmen lagt i ruiner, drev han nå rundt på måfå uten å finne mening med tilværelsen i sitt liv.

I denne perioden fikk han øynene opp for «det andre Wien» – spenningene mellom de ulike folkslagene, den ulmende misnøyen blant arbeidere og studenter og en følelse av at det gamle keiserriket snart kom til å gå under. Selv om han ikke led økonomisk nød etter morens død fikk han offentlig stønad som foreldreløs – var Hitler frustrert. Han følte seg underkjent og utenfor samfunnet. De personlige følelsene hans fikk næring av det han så og hørte fra forkomne skikkelser på herbergene og hospitsene der han bodde.

Jødehatet våkner

Som mange andre på jakt etter en årsak til sin personlige fiasko, begynte Hitler snart å se på jødene som de skyldige. De antisemittiske pamflettene som ble utgitt i Wien i stort antall, ga ham rett: Jødene hadde gått sammen for å forderve Østerrike. Ved hjelp av propaganda ødela de arbeidernes kjærlighet til fedrelandet og lokket dem over til den internasjonale marxismen. Hitler ble manisk opptatt av jødene i gatebildet. «Bare i et uhyres, ikke i et mennskes hjerne, kunne det oppstå en plan til en organisasjon hvis virksomhet måtte føre til den menneskelige kulturs sammenbrudd og verdens ødeleggelse», skrev han senere.

Antisemittismen som Hitler sluttet seg til var ikke uvanlig i denne perioden. Wiens overborgermester Karl Lueger kombinerte en forbedret sosialomsorg med nasjonalisme og antisemittisme – en cocktail som minnet om den senere nasjonalsosialismen. Lueger var en dyktig taler og hadde en evne til å nå «mannen i gaten» med de enkle budskapene sine. Gjennom Lueger fikk Hitler sin politiske oppvåkning, og ble inspirert av Luegers taleteknikk. Men sosialdemokratene, som Hitler for øvrig avskydde, var også en kilde til inspirasjon. Han beundret marsjene deres og evnen til å mobilisere massene med propaganda.

Første verdenskrig bryter ut

Etter hvert ble Hitler lei av Wien og byens kosmopolitiske uorden. Han dro til München i Tyskland. Her fortsatte han drømmeriene sine, mens han forsøke å leve av å male. I mellomtiden presset virkeligheten seg på. 1. august 1914 erklærte Tyskland krig mot Russland, og kort etter var første verdenskrig en realitet. Hitler meldte seg entusiastisk til militærtjeneste og ble plassert i det 16. bayerske reserveinfanteriregiment. Etter knapt ti ukers trening ble regimentet sendt til vestfronten og kastet inn i et av krigens første blodige slag – slaget ved Ypres i oktober 1914. Øyevitner har fortalt hvordan de unge, utrente tyskerne gikk rett mot britene, arm i arm og fulle av selvtillit, mens de sang patriotiske sanger.

Britene var langt bedre forberedt, og tyskerne led store tap. Men til tross for grusomhetene, betegnet Hitler krigen som «den mest uforglemmelig og største tiden i mitt jordiske liv». Han følte seg hjemme i soldatfellesskapet og i kamp, der han fikk anledning til å utmerke seg i tjeneste for en stor sak. Hitler var ved fronten i fire år. Han ble tildelt Jernkorset to ganger, i 1918 til og med av 1. klasse, noe som var helt uvanlig for en korporal. Han var godt likt blant kameratene, men samtidig litt av en einstøing. Han kunne falle i egne tanker, tapt for omverdenen, for så å kaste seg ut i lange utredninger om militærstrategi – noe kameratene hans syntes var upassende.

Under et av de siste britiske gassangrepene ble Hitler blindet og måtte behandles på et lasarett. Her befant han seg da nyheten om Tysklands kapitulasjon kom. Sjokket fikk Hitler – etter eget utsagn – til å kaste seg på sengen, begrave hodet i puten og gråte.

Særegent talent

Etter krigen søkte Hitler tilflukt i kasernen hos regimentet sitt i München, der han prøvde å venne seg til de nye forholdene. Den tyske keiseren hadde abdisert, og Tyskland var omdannet til republikk. Men helt fra starten var demokratiet svakt, truet av bevæpnede grupper og jevnlige opprør. Hitler følte et sterkt hat til «novemberforbryterne», politikerne som hadde undergravd Tysklands kampstyrke og tvunget landet til å kapitulere. Tankene hans kretset om revansj og gjenopprettelsen av Tysklands ære.

De retningsløse ideene falt uventet på plass i september 1919. Han var plassert i etteretningstjenesten og fikk i oppgave å holde øye med det lille, nasjonalistiske Deutsche Arbeiterpartei. Hitler falt snart ut av rollen som observatør og hastet seg ivrig inn i den politiske diskusjonen. En måned senere hadde han meldt seg inn i partiet og fikk ansvaret for propaganda og verving av medlemmer. Partiarbeidet ga Hitler selvtilliten tilbake, og han oppdaget at han hadde evner som taler. Forklaringen om jødenes og kommunistenes svik mot det tyske folk gikk rett hjem hos mange.

Folk jublet, og salene kokte når Hitler tok av i følelsesladet raseri over Versailles-freden og Tysklands skjebne. Partiets medlemstall steg jevnt, og gjennombruddet kom da et offentlig partimøte i 1920 trakk over 2000 tilhørere. Like etter skiftet partiet navn til Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP) og tok hakekorset som symbol.

Nazistenes «ølkjellerkupp»

I 1921 gikk Hitler, som nå var blitt partiets leder, i gang med å uniformere NSDAP, som fikk emblemer, armbind og faner. Han opprettet også SA-korpset, som ved å marsjere i gatene skulle tiltrekke sympatisører og skremme nazistenes motstandere. Konflikten om Ruhrområdet, som Frankrike og England hadde tatt som pant etter første verdenskrig, og en galopperende inflasjon, svekket republikken, og flere steder blusset det opp lokale opprør. Hitler hadde sett hvordan Benito Mussolini var kommet til makten i 1922 ved å la partisoldatene sine, «svartskjortene», marsjere til Roma. Styret i Tyskland var neppe mer levedyktig enn regjeringen «|| Duce» hadde veltet, konkluderte Hitler og planla en lignende marsj mot Berlin.

Første skritt var et kupp i den bayerske hovedstaden, München. Om kvelden 8. november 1923 stormet Hitler inn i ølhallen Bürgerbräukeller, skjøt et skudd i luften med pistolen sin og erklærte at den nasjonale revolusjonen var brutt ut. Han hadde imidlertid ikke sikret seg tilstrekkelig politisk støtte, og i løpet av natten fikk de bayerske myndighetene sikret byen mot en nazistisk maktovertakelse. Da Hitler dagen etter marsjerte seiersikkert gjennom byen med sine menn, ventet det en overraskelse. Ved Odeonplatz ble marsjen møtt av det bayerske politiet, som åpnet ild og drepte 14 nazister.

Nazistene velger demokratiet

Hitler hadde tatt feil. Tiden var ennå ikke inne for en nazistisk revolusjon. I stedet ble han stilt for retten, anklaget for høyforræderi. Hitler nektet skyld. Det var makthaverne som var forrædere påsto han; Selv hadde han handlet i nasjonens interesse. Hitler fant et lydhørt publikum i retten – selv dommerne aksepterte motivene hans og roste nasjonalismen hans. Dommen lød på fem års fengsel, men etter vel ett år ble han løslatt på grunn av god oppførsel.

Hitler måtte erkjenne at han var nødt til å holde seg innenfor lovens rammer hvis han ville innta makten. Han gikk i gang med å gjenoppbygge NSDAP, som nesten var gått i oppløsning mens han var borte. Rettssaken hadde imidlertid gjort ham landskjent og skaffet partiet mange nye tilhengere, og Hitler trakk fremdeles fulle hus med de flammende talene sine. Av og til gikk han over streken – en samtidig tilskuer fortalte at Hitlers taler var som voldelige overfall – og han fikk derfor taleforbud i store deler av Tyskland. Men han kunne fremdeles tale i lukkede forsamlinger, og årene 1925-1928 brukte han til å organisere partiet, som fikk avdelinger over hele landet. Samtidig knyttet Hitler til seg nyttige personer, blant dem Joseph Goebbels.

På forsommeren 1929 stilte nazistene til valg som lovlig parti. Det var imidlertid først et år senere at de virkelig fikk vind i seilene. Høsten 1929 kom børskrakket på Wall Street, som raskt innhentet Tyskland og ødela landets økonomi. Arbeidsledigheten steg til over seks millioner, og inflasjonen nådde nye høyder. Fremgangen tyskerne hadde opplevd i 1920-årene ble satt over styr på kort tid, og snart sank tilliten til politikerne, som verken klarte å samarbeide eller skape resultater. Nazistene grep sjansen. Med et velsmurt propagandaapparat satte de inn frontalangrepet mot det vaklende demokratiet. Hitler selv var partiets mest effektive våpen. Han følte seg tydeligvis utvalgt til å påta seg oppgaven som Tysklands frelser, og tyskerne tok takknemlig imot budskapet hans.

Hitler: Tysklands fører

Bildet av Hitler som en Mesias ble fullendt i hans «Deutschlandflug» (Tysklandsflygning). Fra april til november 1932 var han nærmest allestedsværende i Tyskland, han fløy fra by til by og deltok i 148 massemøter. Møtene, som ofte trakk 20 000-30 000 tilhørere, hadde karakter av religiøse vekkelsesmøter når føreren steg ned fra himmelens skyer for å tale til folket. Berlinernes euforiske hyllest den kvelden i 1933 da Hitler inntok rikskanselliet gjaldt «føreren, profeten, stridsmannen, massens siste håp, det skinnende symbolet på tyskernes vilje til frihet», som Goebbels formulerte det.

Hitler var nå leder av en koalisjonsregjering, noe som på ingen måte tilfredsstilte ambisjonene hans. Han aktet ikke å regjere på andres nåde, og skrev omgående ut nyvalg. Oppbrudsstemningen i befolkningen skulle utnyttes til å sikre mandatet hans som landets nye fører, og ved valget 5. mars 1933 stemte 51.9 prosent av velgerne på partiet som var med i den nye Hitler-styrte regjeringen. For tyskerne ble det siste sjanse til å gå til stemmeurnene. Straks etter valget gikk Hitler i gang med å bryte ned demokratiet. 23. mars fikk nazistene vedtatt en såkalt fullmaktslov. Loven gjorde det mulig for Hitler å regjere uten å gå veien om parlamentet og president -nå var han reelt enehersker.

Den nazistiske staten

Hitler prøvde med alle midler å skape det folket og det fellesskapet han hadde fantasert om under vandringene sine i Wien, og opplevd glimt på de gjørmete markene ved Ypres. «Vi skal bygge opp et nytt fellesskap av de tyske stammene. Av bønder, borgere og arbeidere skal det igjen oppstå et tysk folk», lovet han. Nazifiseringen av den tyske staten var gjennomgripende; alle andre partier enn NSDAP ble forbudt eller oppløste seg selv, politi og domstoler kom under nazistisk kontroll, fagforbund og arbeidsgiverforeninger ble slått sammen i en felles nazistisk arbeidsorganisasjon.

Allerede i 1933 ble 50 000 kommunister og sosialdemokrater fengslet eller internert i de nyopprettede konsentrasjonsleirene. Med Nürnberg-lovene fra 1935 ble jødene fratatt borgerrettighetene, og tre år etter iscenesatte nazistene Krystallnatten, hvor tusenvis av jøder ble myrdet eller fikk alt de eide knust.

Hitler blir «første soldat»

I midten av 1930-årene forberedte Hitler andre del av oppgjøret med Versailles-freden; å gjenopprette Tysklands ære. Han ville samle alle etniske tyskere i sitt nye folkefellesskap og skape «Lebensraum» til den voksende befolkningen. Men han ønsket også krig for krigens egen skyld. Med sine egne opplevelser i tankene sa han at «Krig er den beste oppdragelse av tysk ungdom». Fra 1936 rustet landet kraftig opp; nesten halvparten av de betydelige offentlige utgiftene gikk til militære formål.

Østerrike sto øverst på listen over nye landområder, og for Hitler var det en stor personlig seier, ettersom landets innbyggere stemte for den såkalte Anschluss i 1938 og lot seg innlemme i Tyskland. Året etter tok han Tsjekkoslovakia uten å møte internasjonal motstand. Ikke før 1. september 1939, da tyske tropper rullet inn i Polen, erklærte England og Frankrike krig. Hitler tok med begeistring på seg rollen som hærfører: «Jeg ønsker ikke å være annet enn Tysklands førstesoldat», erklærte han. «Jeg har derfor igjen trukket i uniformen som var mitt aller helligste og mest dyrebare. Jeg kommer ikke til å den av før etter seieren – eller så kommer jeg ikke til å oppleve avslutningen.

Her ser dere et bilde av Adolf Hitler, Tysklands fører:

Posted in HistorieComments (0)