Arkiv | Historie

Klodens siste hvite flekk

Klodens siste hvite flekk


I 1930 har eventyrere utforsket stort sett alle klodens hjørner – fra Afrikas indre til den endeløse isen i Antarktis. Men Ny-Guineas gåtefulle høyland er fremdeles ukjent land – helt til den australske gullgraveren Michael Leahy begir seg inn i et ugjestmildt landskap bebodd av kannibaler og hodejegere. Sommeren 1930 sto australieren Michael Leahy, reisekameraten hans og de 16 lokale bærerne deres på toppen av Bismarck-fjellkjeden. De høye fjellene skiller Ny-Guineas kyst fra høylandet, og ifølge Leahys egne notater var han overbevist om at han ville finne «et virvar av ubebodde, skogkledde fjellkjeder» på den andre siden av Bismarck.

Nå var flere dagers strabaser gjennom tett tropisk jungel imidlertid avløst av forundring og mistroiske blikk. I stedet for det forventede ubebodde og barske landskapet sto de 18 mennene nå overfor en frodig dal med sirlig inngjerdete hager i lange rekker, og befestede landsbyer der røyken fra ildstedene snodde seg sakte til værs. Leahy og kameratene hans var lamslåtte. I de indre delene av Ny-Guinea fantes det åpenbart en kultur som ingen hadde trodd eksisterte.

Gull tiltrakk seg lykkejegere

På begynnelsen av 1900-tallet var Ny-Guinea et av de mest gåtefulle områdene på kloden. Tilflyttere fra Asia og Europa hadde etter hvert kolonisert det meste av kystområdene på øya, men øyas indre var fremdeles uutforsket. De som hadde fløyet over den 2500 kilometer lange øya, rapporterte om ufremkommelig jungel, røykende vulkaner og en uendelig kjede av skarpe klipper innhyllet i tåke. I følge gamle historier var dette ugjestmilde høylandet bebodd av barbariske kannibaler.

Mens det meste av verden har blitt kartlagt av oppdagelsesreisende ved inngangen til 1900-tallet, hadde ingen dristig eventyrer ennå våget seg inn på Ny-Guinea. På de fleste verdenskart var sentrum av øya ganske enkelt en hvit flekk – en av verdens siste. I 1920-årene spredte det seg rykter om at det var funnet en gigantisk gullåre på Ny-Guinea. Som mange andre lykkejegere kom australske Michael Leahy i 1926 til Ny-Guinea for å prøve lykken som gullgraver.

Etter flere forgjeves forsøk på å finne gull tok Leahy i stedet arbeid som ekspedisjonsleder hos et gruveselskap som ville undersøke om det fantes mer gull lenger inne på Ny-Guinea. Sommeren 1930 krysset han Bismarch-fjellkjeden og dokumenterte at Ny-Guineas ufremkommelige høyland var bebodd av flere hundre stammer som aldri hadde sett en hvit mann.

«De tenkte ikke på å gi oss mat»

Leahys ekspedisjon fikk snart besøk av landsbyboere som hadde lagt merke til leirbålet opp i fjellsiden. En gruppe menn bevæpnet med steinøkser, piler og buer nærmet seg forsiktig leiren og betraktet de fremmede med fascinasjon og frykt. Til tross for det krigerske ytre var nyguianerne tilsynelatende handlingslammet i sitt første møte med hvite mennesker. » Vi oppdaget av den første kontakten alltid var et stort sjokk for de innfødte. De tenkte ikke på å gi oss mat før vi begynte å samle sukkerrør og søtpoteter fra jorden. Først da virket det som de forsto at selv om vi måtte være åndene til de døde slektningene deres, så var vi sultne ånder», skrev Leahy senere.

Krigerne var smurt inn i fett

Folkene de møtte var praktisk talt nakne, og hadde smurt hele kroppen inn med svinefett. Mennenes kjønnsdeler var dekket av et lite skjold av bark, som ble holdt på plass av en snor rundt livet. Landsbyboerne hadde gjennomhullet nesene sine flere steder, og stokket villsvintenner, bein og kvartsstykker i hullene. Vekten av vedhengene resulterte i en konstant snøvling, som var ganske tydelig når et dusin innfødte var samlet, skrev Leahy, og la til at mennene også gjerne pyntet seg med bambus, små muslingskjell, biller i skinnende farger og pelshaler.

Kvinnene var i likhet med mennene korte og kraftig bygd. Rundt hoftene hadde de et slags skjørt av bark, som dekker dem foran og bak. Alle bar med seg skarpe pinner som de brukte som hageredskaper, og en pose med matvarer, en baby eller bein fra avdøde slektninger. Noen kvinner pyntet seg med sine avdøde menns kjevebein for å vise at de var i sorg. Husene i området var bygd av tre og bambus, og hadde palmeblader som tak. Selve landsbyene var omgitt av tykke murer av siv som tydeligvis var bygd for å holde fiender ute.

Stammene lå i krig

De lokale gjorde store øyne da de fikk se redskapene og provianten ekspedisjonen hadde med, og var ivrige etter å få fingrene i både tomme bokser og flasker, patronhylser og ikke minst de fargerike etikettene på boksene. Særlig kniver og økser av stål fikk mye oppmerksomhet, og etter å ha byttet noen av våpnene mot mat fortsatte Leahys menn nedover Ramu-elva i kanoer. Elva rant i 1500 meters høyde gjennom gresskledde åser og ut i en stor dal. Også her holdt tusenvis av primitive folk til.

Stammefolkene var ekstremt aggressive og lå i blodig krig med hverandre overalt, noterte Leahy. «Mange steder fant vi ødelagte landsbyer, der lik som var gjennomboret av piler, ble revet i stykker av villsvin». Leahy forklarer at slagene var så brutale at krigerne ikke ga seg før alle spor av fienden var borte. «Seierherrene utryddet ikke bare alt liv – både mennesker og dyr – de ødela også hager, brente ned hus og flerret barken av alle plantede trær. De likene som ikke ble etterlatt til ville dyr og rovfugler, ble fortært under kannibalistiske seremonier.

Særlig kukakuka-stammen var fryktet blant andre lokale stammer, fordi de med Leahys ord – «har fått ry for å være de mest forræderske kannibaler på Ny-Guinea. Det sies at de jager sine måltider med samme kaldblodighet som en katt jager en mus». Selv de bitreste feider stanset imidlertid straks når krigerne fikk øye på de hvite mennene. Venner og fiender stimlet sammen for en stund og betraktet fascinert de fremmede som reiste gjennom landet deres.

Noen ganger ble Leahys menn møtt av en haug halvråtne, oppblåste lik som fløt nedover elva når stammene høyere oppe i fjellene lå i krig. De døde skylte opp på elvebredden, der store øgler vraltet ut av jungelen og mesket seg med likene. Synet av de mange kraniene og beinrestene som lå i sanden på elvebredden, fikk Leahy til å konkludere at høylandet skjulte flere bebodde daler, og at befolkningstallet måtte være enormt.

Hvite sett på som guder

Ramu-elva vokste til en strøm som tordnet gjennom en bred kløft. Om natten ble landskapet opplyst av tusenvis av bål – tent av kannibalene, som holdt øye med ekspedisjonens minste bevegelse. Ifølge Leahy nølte krigerne bare med å angripe fordi de regnet de hvite som en slags guder. Men respekten og frykten for «gudene» forsvant raskt hvis ekspedisjonen slo leir samme sted mer enn noen dager. I slike tilfeller snek krigerne seg inn i leiren og forsøkte å stjele proviant, våpen og redskaper. «De innfødte trodde at alle eiendelene våre hadde forbindelse til åndene og magien som tilsynelatende beskyttet oss, mens vi reiste blant naboene og erkefiendene deres», skriver Michael Leahy.

Til å beskytte seg hadde ekspedisjonen bare to hagler, fire rifler og to pistoler, og Leahy viste godt at mennene hans ville være maktesløse hvis de overtallige nyguineanerne gikk til angrep. «Vi ville gå den sikre død i møte hvis det ble bråk – og de innfødte ville komme til å betrakte vår død som en uunngåelig konsekvens av deres plyndring av provianten vår», skrev Leady.

De døde ble spist

Under hele ekspedisjonen gjennom det ville høylandet skrev Leahy ned lokale skikker. Australieren noterte seg blant annet at befolkningen begravde sine avdøde i sittende stilling, med bare hodet over bakken. Andre ganger ble de døde satt på stillas av tre, der de råtnet i den steikende sola. Hos noen av stammene var kannibalismen så inngrodd at familier delte ut kjøttet fra sine avdøde til de andre landsbyboerne.

I møte med lokabefolkningen oppdaget Leahy også at mange av dem manglet fingre eller hender. Leahy gikk først ut fra at de manglende lemmene skyldtes ulykker, men oppdaget etter hvert at det var tradisjon å uttrykke sorg over sine døde ved å amputere fingre. Det var en gest som skulle vise at de etterlate savnet sine kjære. Ifølge Leahys øyevitneskildring fikk den sørgende først et slag på albuen med en kølle, slik at hånden dovnet midlertidig. Deretter ble han slått og skåret med en sløv steinøks, helt til fingrene i praksis ble most av.

Leahy ledet ti ekspedisjoner

Etter seks måneders hard seilas og vandring – en reise på 1250 kilometer – kom ekspedisjonen frem til sørkysten av Ny-Guinea. Som første hvite mann hadde Leahy krysset den store øya fra nord til sør. Han hadde ikke funnet noen spor av gull, men i stedet oppdaget frodige daler, ukjente elver, og ikke minst en enorm «steinalderbefolkning» som ingen hadde visst eksisterte. Like lite som befolkningen her hadde ant at det fantes en verden utenfor fjellkjedene og de møre sumpskogene rundt dem. De neste fem årene ledet Leahy ni ekspedisjoner inn i Ny-Guineas høyland. På disse reisene tok han mer enn 5000 bilder. Fotografiene er i dag et vitnesbyrd om livet på en av verdens mest hemmelighetsfylte øyer, før en av de aller siste hvite flekkene på verdenskartet ble fargelagt.

Stikkord: , , , , , , , ,

Skrevet i HistorieKommentarer (0)

Rinnan rekrutterte kvinner med list og sjarm

Rinnan rekrutterte kvinner med list og sjarm


En ny bok forteller den ukjente historien om kvinnene i Rinnanbanden og hvilket spill de spilte for å angi norske motstandsfolk til nazistene. Som leder for Gestapos «Sonderabteilung Lola» bedre kjent som Rinnanbanden for ettertiden, greide Henry Rinnan selv eller hans agenter å infiltrere den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Som følge av bandens avsløringer ble flere hundre nordmenn som motarbeidet den tyske okkupasjonsmakten, angitt til Gestapo. For rundt 80 av dem endte det med døde. Enten i tyske fangeleirer eller etter massiv tortur utført av Rinnans folk eller ham selv. Under rettsoppgjøret etter krigen ble Rinnan personlig dømt for 13 drap.

Helt fra Rinnanbanden ble etablert på nyåret 1942, spilte kvinnene en sentral rolle. Faktisk var nesten en fjerdedel av de drøy 70 medlemmene kvinner. Mens mennene utførte det mest brutale arbeidet, drev kvinnene med regelrett spionasje og infiltrasjonsvirksomhet. Rinnan spilte et intrikat spill for å forlede mange av kvinnene til å tro at de i virkelighetene jobbet for motstandsbevegelsen. Andre sympatiserte åpenlyst med fienden, og visste hva de var med på.

Trond Jardar Kvaale var den siste gjenlevende Rinnan-agenten da han i juli 2008 begikk selvmord, 87 år gammel. Før han forlot denne verden, valgte han å fortelle sin dramatiske historie som soldat ved Østfronten, livvakt for Vidkun Quisling og medlem av Rinnanbanden. Boken kan kjøpes for 349 kroner, og heter Rinnan-Jævel. Prisen er 349 kroner, og den er utgitt av Aschehoug.

Stikkord: , , , , , , ,

Skrevet i HistorieKommentarer (0)